Rasisme, fobball, arbeids- og privatliv

Hvor tett skal man egentlig være knyttet til jobben? Hvor tett kan man knyttes til jobben? Og hvem bestemmer dette?

I henhold til Norges Fotballforbund, dommer Svein-Erik Edvartsen og SOS-Rasisme, så har man ikke noe privatliv om man er ansatt i en fotballklubb. Nå skal ikke jeg begi meg inn på diskusjonen om det er rasistisk å kalle en mann for en Tandoori-dommer. Jeg har fått med meg at denne Edvartsen er mørkere i huden enn meg. Og jeg har fått med meg at han har et navn som er vel så norsk som mitt. Jeg aner ikke hvilket land han eventuelt kommer fra. Utover det, så lar jeg andre få kaste glass i stenhus.

Men noen observasjoner omkring temaet:

• En markedsmann i IK Start uttalte på sin private facebookprofil noen gloser om dommer Edvartsen, tandoori, og krydder i øynene. NFF, Edvartsen selv, SOS Rasisme m.fl flyr i taket, og krever store handlinger fra arbeidsgiver Start. Uten å presisere hva de forventer.
• At samme markedsmannen presenterer en uforbeholden beklagelse på samme facebookprofil, at han har forsøkt å få kontakt med nevnte Edvartsen (uten å komme gjennom på telefon), og at arbeidsgiver Start også har lagt seg langflate for hva en av deres ansatte har gjort på fritiden; se det er visst ikke så viktig. Ei heller for media. Hvorfor er det ingen journalister som spør Edvartsen om hvorfor han ikke tar telefonen når Paulsen ringer?
• Norges Fotballforbund (NFF) har bedt om en avklaring på hva Start-ledelsen har foretatt seg i saken. En mulig sanksjon mot klubben er bot. Hvorfor skal en arbeidsgiver straffes for noe en privatperson sier/skriver i fritiden. På et sted som overhodet ikke er tilknyttet arbeidsgiver? Vil jo tro at Norges lover har et og annet å si i denne sammenhengen? Burde ikke heller Edvartsen i så fall trekke dette inn for en vanlig domsstol? Og da trekke inn personen det gjelder, og ikke arbeidsgiveren, som ikke hadde noe med ytringen å gjøre?
• fnv.no bruker ordet "Tandoori-bot" i gåseøyne. Vil dette kunne regnes som rasistisk? Og i så fall for hvem? Eller går dette mer som generell mobbing, og uthenging av Start og/eller Paulsen? Eller fjernes enhver kobling til rasisme om man setter gåseøyne rundt?
• I kampen mellom Vålerengen idrettsforening og Rosenborg, var det en spiller som valgte å holde seg fast i en motspillers edlere deler++, angivelig for å unngå å falle. Det ble en del medieprat av dette, og med unntak av at det ble nevnt på TV2 at RBK muligens kom trekkende med rasismekortet, så var det absolutt ingen som nevnte hudfarge eller nasjonalitet på de involverte. Helt til Nils Arne Eggen dro følgende glansformulering på tv: - "Jeg bare nevner en ting. Annan er mørk". Javel, og hva så? For min del kunne han vært selvlysende. Og om man ser på utvalget av hudfarger og representasjonen av "nye landsmenn" på et lag, så er det vel ytterst få som er i nærheten av hva VIF serverer. Nils Arne Eggen; SKAM DEG! Utsagn som dette hjelper i alle fall ikke rasismesaken i Norge.
• SOS-Rasisme er vel neppe et kort å dra fram om man vil bli tatt seriøst i dag? Dagbladet kan fortelle oss at Herman fikk fire nye søsken av SOS Rasisme. I programserien Hjernevask, med Harald Eia, var han på besøk hos nevnte organisasjon. Han spurte om hvorfor det ikke jobbet noen utlendinger der. Han fikk visst høre av Trond Thorbjørnsen at "de er ikke vant med å stå så tidlig opp"... Er ikke denne generaliseringen også rasisme, fra en "anti-rasist"? Samme Thorbjørnsen serverte også noe i leia "at det mest sannsynlig kan finnes forskjeller og at man ikke bør forske på det", men følger opp med at det er en myte. Hva da selvmotsigelse?!

Men hva har dette å si for saken til Start og Paulsen? Sannsynligvis ingen verdens ting. NFF kjører som vanlig sitt løp. Edvartsen vil ett eller annet, men vil tydeligvis ikke ha noen unnskyldning fra Paulsen. Og jeg? Jeg er som vanlig glad i mine naboer, uavhengig av hudfarge. Jeg er like fordømmende mot de av mine elever som ikke kommer på skolen, uavhengig av hudfarge. Og like glad i de som dukker opp, samme om de er gule, brune, hvite, sorte, blå, røde eller grønne.

Avslutningsvis kan man jo lure på om Dagbladet hadde en underliggende agenda da de la inn dette bildet i en artikkel som omhandlet dommer Edvartsen og Rasisme.

For sammenligningens skyld, har jeg funnet et bilde med ca tilsvarende armbruk...

Om noen klager Sonans inn for NFF, Udir, NASA eller LHL for at jeg skrev deler av dette i arbeidstiden gjenstår å se. Men SOS rasisme, dere kan drite og dra. Dere har mistet det lille snev av troverdighet dere hadde igjen.

Sjakk du liksom...

Jeg fant ut at jeg skulle prøve ut livet som sjakkspiller. Det ble en kort affære. Hva er poenget med et spill hvor man får uavgjort når man faktisk taper?

Etter en times spill mot Microsoft endte jeg opp med denne:

Greit, så står ikke Bill Gates (hvit) i sjakk før han skal flytte, og har ikke lov til å flytte inn i sjakk. Men han har overhodet ingen mulighet til å vinne! Er det ikke da i overkant frimodig å påstå at dette ble uavgjort?

Jeg valgte derfor alternativet "Return and try again". Denne gangen holdt jeg litt større avstand, og fikk denne:

Og forskjellen her er? Jada; godeste Mr Gates står i sjakk før han skal flytte, men han har hverken vunnet eller tapt noe mer enn i forrige bilde.

Remis-regelen må være skrevet av en kompis av Hitler, da de satt i bunkeren i krigens siste dager; -"Det er fiender på alle kanter. Jeg kan ikke gå noe sted. Det er ingen som sikter på meg. Det er ingen som kan se meg. Kan ikke gå ut. Om jeg bare sitter her taper jeg ikke".

Vel, i motsetning til sjakk-folket innså til og med Adolf at nok er nok....

Franske forskere

1. juli kom jeg over en artikkel på vg.no med overskriften "Forskere fant sjømonster-fossil". Så langt alt vel. Jeg skal ikke krangle på at man finner fossiler av monstre som levde en gang i tiden. Men det er selve "forkningen" i etterkant av dette funnet jeg stusser litt på. For dette var altså en hval-sak som levde for ca 12.000.000 år siden. Tolv millioner altså. Altså en god stund før digitalkameraer, smalfilm eller hulemalerier for den saks skyld.

Så hvordan forsker man seg fram til følgende:

• «Leviathan» ha livnært seg på delfiner, seler og til og med andre hvaler
• «Leviathan» skal ha vært et aggressivt rovdyr som brukte å kaste seg ut i ville kamper med andre dyr. Og det store beistet skal sjelden ha tapt en kamp.
• - Det som er interessant er at det på samme tidspunkt var enda et monster som befant seg i havet, nemlig en 15 meter lang kjempehai. Det er mulig at de to dyrene har bekjempet hverandre

Nå er jeg ingen ekspert, men jeg har sett på ymse programmer på National Geographic og lignende kanaler at haien er en sak som er fra dinosaurenes dager. Og det samme går for krokodillen. Men delfiner og seler? Aldri hørt om. Men greit; en stor hval trenger mye mat (med mindre den bare slet ekstremt med stoffskiftet), så at den kobles til store middager er greit.

Men hvem var Leviathans psykolog? Og hvor fant de nedtegnelsene? -Kastet seg ut i ville kamper. -Et aggressivt rovdyr. Om man spiser andre dyr, må man nødvendigvis være aggressiv? Jeg har sett mange filmer og programmer om løver. De betegnes sjeldent som aggressive. De jakter når de er sultne, men kan ellers la en antilope spasere gjennom flokken uten at noen bryr seg nevneverdig. Men de er ganske aggressive og ville når de er sultne. Men det er jeg og. De som kjenner meg tror jeg (håper jeg) ikke kaller meg aggressiv og vill av den grunn.

Og huhei dere; det var en annen stor sak som svømte rundt samtidig! Her er forskerne litt mer tilbakeholdne; Det er mulig at de to dyrene har bekjempet hverandre. Skråsikkerheten fra menyen og psyken er borte, og vi er nå over på spekulasjoner.

Franske forskere (og sannsynligvis forskere fra mange andre land) får altså betalt for å fantasere og spekulere. For så å kalle det forskning. Jeg vil og bli forsker. Hanke inn penger på fri fantasi. Livets jobb!

Og forresten; hvem bestilte fargene på Leviathan? Kunstnerisk frihet, eller sto det fargekoder på fossilet?

Foto: AFP

Turbulens på hjemmebane...

Hvor skal jeg begynne?

For ett års tid siden gikk min kjære bort. Plutselig var det slutt. Alle gode stunder vi delte ble med ett bare gode minner. Kanskje ikke perfekt, men så uendelig effektiv. Faktisk dobbelt så effektiv som mine tidligere bekjentskaper. Og alltid der når lysten meldte seg. Om det var for å lyse opp en grå høstkveld, om det var å dele gode stunder med mine venner, eller som en alternativ "kveldmat". Alltid til stede...

Men da alt var som mørkest, så dukket sannelig et gammelt bekjentskap opp. Ut av det tomme intet; vips og hei! Og hvilket forhold vi fikk. Alt var som før. Årene fra hverandre var som blåst bort, og alt var bare fryd og gammen. Rund og god i kantene. En hjertevarme de fleste bare kunne misunne. En smak og en duft som formelig fikk en stakkar til å sugle av ren lyst. Og forholdet hadde nok fortsatt vokst seg videre på veien til himmels om ikke det var for dette ene... 

Det er dette med roser og torner. Det høres vel kanskje rart ut. Og jeg høres vel kanskje gal ut. Men jeg ble både titt og ofte ubeskrivelig irritert over somlingen. Alt tok sånn tid. Ja, dobbelt så lang tid som det jeg hadde blitt bortskjemt med de siste årene. Så da satt jeg der. Kan virkelig min irritasjon over somlingen blinde fullstendig for alle de positive egenskapene? Tanken på å bryte opp hadde ikke en gang slått meg før for et par dager siden. Men da fikk jeg besøk, og de måtte vente leeeenge på serveringen. Og da tippet det over for meg. Nok er nok! ...om enn under tvil.

Og tvilen; den er der fortsatt. Og det er ikke for sent. Tror jeg. Men i dag måtte jeg erkjenne at "we're on a break". WE'RE ON A BREEEAAAK!! Og ikke nok med det. Jeg er kald, kynisk og følelsesløs; og har allerede funnet et alternativ. Men likevel... Er det virkelig dette jeg vil? Effektiv, men virker kanskje litt firkantet. Mørk. Dufter nesten like himmelsk, men er likevel ikke helt som min gamle kjærlighet. Får vel ta tiden til hjelp, og se om det går seg til.

Og om alt skulle skjære seg, så vet jeg at det står noen og venter på meg. For alltid treg og unøyaktig, men likevel; vi har for mye historie til å bare kaste på bålet. Og jeg er nok en anelse hektet...

Ønsk meg lykke til da folkens!

 

Min første kjærlighet! Rund i kantene. Litt lunefull. Enkel og somlete. Men akk så god...

Min andre. Også rund i kantene og god i kantene, fikk meg til å oppdage gledene med en kjapp runde. Aldri noe om og men. En, to, ferdig!

Mitt siste bekjentskap. Fristelsen med noen kjappe runder som trekker. Men jeg er skeptisk. Fryktelig skeptisk. Vi får se hva fremtiden bringer.

Roten til alt vondt. Og til uante gleder.

PS! Oppskriften på verdens beste vafler finner du her.

PPS! På samme siden fant jeg bildet av ferdig vaffel, tatt av Mette Møller.

Frøken Norge

Fant en festlig liten sak på vg.no under overskriften "Missequiz: - Nilen er Norges lengste elv"

-"Hvilken elv er Norges lengste"?
-"Hmm, Nilen"? foreslår Maria Kassandra Barbantonis (19).
-"Hvilke partier består den rødgrønne regjeringen av"?
-"Jeg er ganske god på partier, men klarer ikke alltid å plassere de. Men, jeg tror det er Høyre og Fremskrittspartiet", svarer Oslo-jenta, Louise Angelica Marcussen.

Frøken Norge skal igjen kåres, og kommende missegeneralen Daniel Hamnes hevder at det ikke er "kun det ytre som teller, men faktakunnskap er ikke i fokus. De må ha sjarm, utstråling og sosial intelligens...".

Nevnte Hamnes har angivelig vært med i Paradise Hotel. Nå er det ikke mye jeg har sett av denne komiserien, men en ting som slo meg da jeg så på dette var at deltakerne virket blottet for både intelligens og sosial intelligens. Fest, potensiale for sex, dype samtaler om tidligere fester og egne utdritninger, samt baktaling av forrige ukes kompis/venninne så ut til å være de viktige ingrediensene. Med dette på CV'en er sannsynligvis unge Hamnes en god mann for jobben.

I USA er det lang tradisjon for glimrende svar i disse kåringene. Miss Sør-Carolina, Lauren Caitlin Upton kjørte denne da hun fikk spørsmål om hva hun tror er årsaken til at bare en femtedel av amerikanerne kan plassere sitt eget land på kartet: -"Personlig tror jeg at folk i USA ikke kan gjøre det fordi... Noen mennesker der ute i nasjonen vår ikke har kart".

Lykke til jenter!

Foto: AP.

HURRA 17. MAI!!

Tenk at nå er dagen her som jeg har lengtet etter.
Jeg skal gå i toget, og jeg er så glad.
Du kan tro jeg skal nok synge ut av alle krefter,
svinge flagget mitt og rope høyt hurra!
Ser du flagget mitt: rødt og blått og hvitt!
Det skal vaie fritt og vise seg
friskt, og vakkert er det, som vår kjære gamle Norge.

Ja, det landet er vi glad i, du og jeg!
Tekst: Ågot Nickelsen

...samtidig skriver vg.no:  
Thailand; - Begynnelsen på slutten for rødskjortenes leir
Somalia: Minst 24 drept i angrep mot parlamentet 

Bruk et par minutter av festdagen vår og tenk på de som ikke kan vaie flagget fritt, de som ikke kan gå i tog og synge ut av alle krefter, og de som slett ikke har noen grunn til å være glade i landet sitt av ulike grunner. Bruk et par minutter på å takke for hvor godt vi har det. 

Vi finner alle noe å klage på; bensinpriser, moms, skatt, veiavgift, bompenger, forsinkede busser, sykehuskøer, for mye penger til idrett, for lite penger til idrett, velg hva du vil; men tenk likevel over det. Det er bensin på bensinstasjonen, vi har veier (om enn av variabel kvalitet), vi har kollektivtrafikk og vi har sykehus. Det er slett ikke alle i verden som har dette.

GRATULERER MED DAGEN ALLE SAMMEN!

Snakk sant - Mk II

Har fått beskjed om at noen ventet på oppfølger til Snakk sant...; så da får jeg vel nesten dele vidunderoplevelsen fra selgerbesøket dagen derpå.

Jeg gikk rundt og lurte litt på hva slags hai som skulle slenge inn gjennom døra, med armene fulle av brosjyrer for disse 3-4 merkene han hadde agentur på. Og om han i det hele tatt ville komme... Men joda, inn skred det en mann, målbevisst siktet han inn på meg og sier; -"Hei, jeg skulle snakke med Erlend". -"Erlend"?? "-Ja, jeg snakket med han på telefon i går...". Tjue timer tidligere var altså Atle (sannsynligvis siden jeg presenterte meg da jeg tok telefonen) mannen, og Løkka butikken. Nå husket han altså ikke navnet mitt. Flat ble mannen da jeg kunne forkynne at "jeg heter Atle, og vi snakket sammen på telefon i går". Bedre inntrykk ga han jo selvsagt med oppfølgeren "stemmer det, jeg snakket med så mange butikker i Kristiansand i går...". Var det ikke sånn at Atle var mannen, og Løkka klær butikken da? Jaja, han fant nå riktig butikk i alle fall; og det er jo slett ikke verst...

Besøket ble på flere timer, stadig avbrutt av kunder. Mannen kunne vel tatt ett hint da jeg fikk besøk av et par kompiser og begynte å planlegge helga med dem. Men neida, mannen var akkurat like god til å fange mine meldinger, som jeg er god til å ta hint fra damer... Brosjyrene han skulle slenge innom med kunne jeg ikke se, og jeg har heller aldri sett dem. Men til gjengjeld fikk jeg se 28 ulike modeller av jeans som han dro opp av baggene sine. Før den første kom opp, fikk han klar beskjed om at jeg allerede har kjøpt inn mer jeans enn tidligere sesonger, og at det absolutt IKKE var det jeg trengte (om jeg i det hele tatt skulle ta inn noe nytt). Å, men det var da slett ikke noe problem, for han hadde agentur på 6-7 merker! 6-7?? Når fikk han de tre siste? I løpet av natten? Hva disse merkene var, og hva slags klær, aner jeg ingen verdens ting om i dag. Men jeg fikk se stadig flere varianter av jeans jeg ikke var interessert i.

Videre ble det presisert minst atten ganger (sannsynligvis ganske mange flere, siden det ble sagt såpass ofte at jeg føte jeg måtte telle) at "jeg farer jo ikke med løgn...". Når en mann føler for å presisere 18+ ganger at han er til å stole på; ja da føler jeg for å gjøre ytterligere bakgrunnssjekk av vedkommende.

Husker dere naboen min, Zap, som først var kunder, og så ikke var kunder likevel. Nå var de plutselig kunder igjen, men på ett av de andre merkene (noe som forøvrig ble avkreftet av naboen min senere på dagen). Og Jan hos Cottonfield; ja det var sannelig en mann som hadde snakket varmt om meg. 

Om meg eller Erlend?

KOOOPIIIIIIIIIII!!

Jeg har tenkt tanken noen ganger, og da jeg her om dagen kom over en artikkel om kopibiler fra Kina, fant jeg ut at det er på tide høre om jeg er den eneste som stusser på dette hatet mot kinesere og indere....

Hva er det med bilpressen egentlig? Om en inder eller kineser prøver å lage bil, og den tilfeldigvis ligner på noe som allerede er på markedet; ja så er det helt greit å drite dem ut. Om Ford eller Toyota gjør det samme; ja så blir de genierklært.

Kinabil, Haima Me - kopi av Smart.

Toyota velger å ikke bare kopiere designet, men også navnet bringer tankene inn i samme bane; Smart - IQ?! Men noen kopibeskyldning? HAH! Det er jo Toyota det er snakk om. Ikke en snik av en kineser må du vite.

 

Så har vi jo Nissan, som kom med noe som den gangen var nytt og relativt revolusjonerende. En liten sak, med det lette navnet Qashqai, som så veldig ut som en SUV; men som vel ikke akkurat kan regnes som en SUV?!

Likevel, dette fikk noe heder og ære av bilpressen for nytenkning. Men her hjemme var det vel så som så med mottakelse av fagfolkene.

Men da Ford gaaanske lenge etterpå kom med Kuga, som vel ikke akkurat kan beskyldes for å være en nyoppfinnelse av kruttet, ja da ble det som når Apple stjeler eller kopierer teknologi fra andre og mindre selskaper; fagpressen er fra seg av begeistring. Og er selvsagt HELT enig i pressemeldingen som sa det samme som bildeteksten til Ford her: "skape en dramatisk, ny bil som avviser alt gammelt tankegods om hvordan en SUV skal se ut...". Javel? Jeg leter fortsatt. HVOR er denne dramatiske og innovative linjeføringen? Under bilen? I hanskerommet? Ford, vær så snille og hjelp meg. Jeg leter fortsatt!

Bilder hentet fra vg.no, toyota.no, nissan.no og ford.no

Brent barn lukter ille...

...var en artig omskriving av visdomsordet "Brent barn skyr ilden" da jeg var i tenårene. I dag er det nok ikke så mange barn som skyr ilden, for de får ikke leke med ilden. Eller varme komfyrer. Klatre i trær, snøballkriger, teste rutsjebaner kun iført shorts i solsteken, renne slalom uten hjelm er også blandt aktiviteter som regnes som skadelig for små barn, og de skysses glatt forbi dette. Så hva er det nå som skal herde den oppvoksende slekt?

Det har vært skrevet side opp og side ned om hvilke mirakler som har ført til at vi på min alder, og de som er enda eldre, i det hele tatt har vokst opp. Tenk alle de farene vi har vært utsatt for.

Nå som våren er her, så vokser aktiviteten ved langbordene utenfor Camillo Bastrup proporsjonalt med temperaturen. Og hovedtyngden av de som kjøper sin kaffe (som nok strengt tatt er mer melk, sjokolade, snickers og kanel, enn hva det er kaffe) er damer med barnevogn. Og det gleder mitt hjerte å se at flere av disse tar ansvar for at deres små skal oppleve litt fare i livet. For nå om dagen, i disse opplyste tider, så vet vi jo alle hvor tøff man må være for å røyke. Sjansen for å dø en tidlig død er vesentlig mye høyere om du røyker. Du blir uglesett om du fyrer opp en sigg på et folksomt buss-stopp, i billettkø til fotballkamp, eller på en gate-café. Du må tåle kommentarer om at du f.eks lukter askebeger (noe som sjeldent regnes som positivt). Og enkelte arbeidsgivere velger bort røykere i ansettelsesprosessen.

Velger man en sånn livsstill; ja så er man tøff! Man tør å se døden i hvitøyet. Man bryr seg ikke om hva andre mener. Man møter livets utfordringer med krum nakke.

Og det er her disse ansvarsfulle mødrene stiller opp; de kryper nesten oppi vognen til arvingen sin, med kaffen nærmest rennende ut av ene munnviken, mens sigaretten henger i andre munnviken. Så kan denne lille ligge nede i vognen sin, titte opp og tenke at; "jøss, nå ble det overskyet IGJEN. Også så surt det lukter. Men det er kanskje sånn livet skal være. Litt solskinn og fuglesang, men mye grått og trist...". I tiden før den lille kommer til verden, er det viktig å benytte anledningen til å herde den unge håpefulle; og pøse på med litt fersk røyk, sånn som Melissa Williamson på bildet over her. Bare se opp for boremaskiner i nabolaget. Disse kan visst skade fosteret...

Uansett, dette var lærdom jeg aldri fikk i barndommen. Men jeg fikk ramle ned fra noen ganske høye trær. Og jeg fikk sykle rett i fortauskanten iført fint lite annet enn kortbukser. Begge deler medførte mengder med skrubbsår fra hårfestet til storetå. Jeg tror jeg foretrekker min oppvekst.

Varte jula helt til påske?

Denne dukket nemlig opp i nabolaget like etter påske, da snøen smeltet fort. Så da lurer jeg på, ble hjula borte trettende dag jul,; eller varte de helt til påske?

Snakk sant...

...så slipper du å huske hva du har sagt. Sa mor til meg da jeg var yngre. Og hun hadde et poeng. Et godt ett!

På butikken i dag fikk jeg telefon fra en som ville presentere noen nye merker for meg. Noe jeg egentlig ikke var videre interessert i, men han ga seg ikke med det første. Og dro til med "Jan på Cottonfield sa jeg måtte ta kontakt med deg, for du var mannen, og Løkka klær butikken..."! Jaha? Jan er en god forretningsforbindelse og en venn, så jeg burde vel stole på han? Jeg gjorde, og gjør, det.

Mens selgeren kvernet videre på telefon, bestemte jeg meg for å ringe Jan. Så dro selgeren neste referansen; -"Jeg selger til Image og Zap og"! -"Jaha, men da tror jeg bare du kan droppe meg. Zap og jeg ligger i hver vår ende av et kvartall...", svarte jeg. Men da var plutselig ikke Zap kunde likevel, men de tenkte på å selge varene hans.

Jeg prøvde å finne ut litt mer om dette vidunderfirmaet hans, og de tre-fire merkene han solgte. Tre-fire?! Burde han ikke vite om han har agentur på tre eller fire merker? Men neida, han ville heller komme innom, selv om jeg ikke var videre interessert. For det kan da vel ikke skade å legge fra seg noen brosjyrer? 

Etter at samtalen var over ringte jeg Jan i Cottonfield; -"En som JEG hadde sagt skulle ta kontakt med deg"? To sekunder senere var det avklart; Jan hadde absolutt ikke nevnt meg og Løkka for denne mannen. Og jeg burde heller ikke gjøre business med mannen. Kjekt å vite.

På veien hjem snakket jeg med naboen, han hadde ingen intensjon om å selge varene til denne mannen. Og hadde heller aldri solgt merkene hans.

Nå kjenner jeg at jeg plutselig gleder meg litt til selgeren kommer innom butikken min i morgen...

Har du sett Hege?

Jeg gikk en tur på byen, i alle fall ikke for å søke dens ro. Påskeaften var kvelden hvor angivelig alle skulle ut og vise seg fram, potensielt drikke seg sveiseblinde, og henge med venner.

Av alle plasser på jord, så havnet følget mitt på Kick. Denne institusjonen i Kristiansands uteliv, hvor det var stas å stå i kø for å kunne inn og nyte noe godt å drikke, og snakke med gode venner ute i en solfylt bakgård. I alle fall fra 1985 til tidlig 2000-tall (ikke at jeg var gammel nok til å gå på Kick i 1985, men jeg fikk en facebookinvitasjon fra Kick i dag, som kunne dele denne viten med meg). Nå har bakgården fått tak (uten at det hindrer noen luringer i å fyre opp sigaretten, "for det er jo en bakgård vi er i..."), det serveres stadig kald drikke; men det å henge med/snakke med venner? Vel...

Vi var i første omgang seks stykk som raste inn portrommet, og innen ti  minutter hadde gått var vi spredd for alle vinder. Men det var nå ganske mange kjente ansikter der inne, så noen burde jeg vel klare å henge med? Men neida, ingen har særlig tid, for de fleste har startet noe jeg ikke helt hadde fått med meg. Raskt fikk jeg spørsmålet; -"har du sett Hege"? Men neida, Hege hadde jeg ikke sett, men veldig mange av Heges venner hadde jeg rukket å observere. To minutter senere, ny person, samme spørsmål; "Har du sett Hege"? Og ved et kjapt overblikk, så kunne det se ut som det var dette alle på Kick drev med; lete etter Hege (eller en annen venn de hadde mistet). Ikke at jeg var så mye bedre, for jeg hadde jo mistet mine.

Joda, jeg fikk det snart bekreftet; uteliv på en stor plass som Kick har blitt en live-versjon av brettspillet Den forsvunne diamant. Folk raste rundt fra person til person, inkludert til meg "Har du sett Hege, Johan, Siren, Hege, Kirsti, Hege, Hilde, Trygve, Hege, Hege, Johan, Hege, og ganske sikkert noen flere jeg har glemt navnene på". Etter som tiden gikk fant jeg tilbake til noen av mine, og kunne dermed konsentrere meg om å være informasjonstavle. -"Nei, jeg har ikke sett Hege, men jeg skal fortsatt be henne ringe", -"Jo, Knut og Siri står borte ved døra der. Nei ikke den døra, DEN døra", -"Tina er der borte" osv. Også kom det jo et par av de sedvanlige "kjører du? Kan jeg sitte på hjem"? I alle fall, en jakt på dette ene som ville gi umiddelbar lykke i hverdagen.

Etter et par timer var det tid for å komme seg hjem, jeg hadde atter mistet mine, og kastet inn håndkledet i dette forvokste brettspillet. Men på veien ut fra Kick fikk jeg høre at noen hadde vunnet. Hege var funnet. Dvs, et menneske jeg ikke hadde møtt i løpet av kvelden, hadde truffet Hege og tatt henne med hjem. Litt som i den forsvunne diamant altså. Førstemann hjem med Hege vinner.

I natt stilte vi klokka

De fleste av oss i alle fall. Noen stilte den før midnatt. Andre stilte den da de våknet i dag. Gjerne en time etter de faktisk skulle vært ute av sengen. Noen stilte den feil vei, bare for riktig å rote til søndagen sin (Forhåpentligvis er de atter i rute til arbeidsdagen begynner). Mormor stilte den før klokken var tolv lørdag formiddag. Det vil si, det var mamma som stilte klokkene hennes; for mormor blir 90 på St. Hans, og er ikke videre rask i steget lenger. Håper bare den flotte damen fikk sett det hun skulle på tv i løpet av dagen, siden alle klokkene i huset var feil...

Men i forbindelse med at klokken nærmet seg to, og klokkene skulle stilles, dukket det opp noen tanker.

Hvor mye sier man at klokken er, sånn like før klokkene skal stilles? Ti på to eller ti på tre? Dette ble tatt opp på nett med en kompis som også brukte natten på å surfe. Ble vi enige? Vi kom nå i alle fram til en konklusjon vi begge mener er strålende. I alle fall var den det i natt.

Per Kristian Bjerke mente at det så avgjort heter ti på to, og ikke ti på tre. Jeg er ikke helt uenig, men hvordan kan klokken være ti på noe som ikke er? Men neida, den er "på to" helt til ett på to. Evt ett sekund på to, mente Kragerøs store sønn.

Men da blir den tre. Ikke to! Og når klokka ikke blir to, hvordan kan den da ha vært ti på to?

Per Kristian konkluderte med at vi nok er best tjent med å avskrive hele klokka/tiden da. Og jeg kjenner at jeg slett ikke er fremmed for idéen. Når man har vendt tilbake til butikkverdenen, og de bedritne åpningstidene kundene forventer at vi skal ha, ja så er det jo en strålende idé fra unge Bjerke!

Jeg bet på, og slang ut følgende; Tenk hvor kjekt mht åpningstider i butikken! Ser for meg følgende skilt på butikkdøra: "Åpent når vi er her, stengt når vi ikke er her".

PK, som er i databransjen fant det enda bedre. For han får ikke kundene inn døra, men på telefon. Og dermed ser han for seg følgende scenarie: når kundene ringer så sier jeg bare; -"ring når vi har kontortid". Og det er jo aldri lenger! Sannsynligvis tett fulgt av det jeg hører for meg var en type latter som gjerne forbindes med gale oppfinnere i dårlige filmer.

Slutten på chatten gikk som følger:
-jess, blir deilig med lang ferie nå :D
-hvor lenge da?
-det er umulig å si :P

Med det innså jeg at jeg må på jobb igjen i morgen tidlig, mens PK tar seg ferie på ubestemt tid. Enn så lenge tror jeg at jeg holder meg til den alternative måten å angi klokkeslett, og sier at klokken i natt var 01.59, før den slo 03.00.

PS! Slaget er enda ikke tapt. Klokkene mine er litt forut for meg, og har innsett at også de kan nyte godt av forslaget om å avskrive tiden. Kjøkkenklokken min står støtt på tolv på tolv, og jeg aner slett ikke når den stoppet. Annet enn at klokken var tolv på tolv.