Hvor skal jeg begynne?
For ett års tid siden gikk min kjære bort. Plutselig var det slutt. Alle gode stunder vi delte ble med ett bare gode minner. Kanskje ikke perfekt, men så uendelig effektiv. Faktisk dobbelt så effektiv som mine tidligere bekjentskaper. Og alltid der når lysten meldte seg. Om det var for å lyse opp en grå høstkveld, om det var å dele gode stunder med mine venner, eller som en alternativ "kveldmat". Alltid til stede...
Men da alt var som mørkest, så dukket sannelig et gammelt bekjentskap opp. Ut av det tomme intet; vips og hei! Og hvilket forhold vi fikk. Alt var som før. Årene fra hverandre var som blåst bort, og alt var bare fryd og gammen. Rund og god i kantene. En hjertevarme de fleste bare kunne misunne. En smak og en duft som formelig fikk en stakkar til å sugle av ren lyst. Og forholdet hadde nok fortsatt vokst seg videre på veien til himmels om ikke det var for dette ene...
Det er dette med roser og torner. Det høres vel kanskje rart ut. Og jeg høres vel kanskje gal ut. Men jeg ble både titt og ofte ubeskrivelig irritert over somlingen. Alt tok sånn tid. Ja, dobbelt så lang tid som det jeg hadde blitt bortskjemt med de siste årene. Så da satt jeg der. Kan virkelig min irritasjon over somlingen blinde fullstendig for alle de positive egenskapene? Tanken på å bryte opp hadde ikke en gang slått meg før for et par dager siden. Men da fikk jeg besøk, og de måtte vente leeeenge på serveringen. Og da tippet det over for meg. Nok er nok! ...om enn under tvil.
Og tvilen; den er der fortsatt. Og det er ikke for sent. Tror jeg. Men i dag måtte jeg erkjenne at "we're on a break". WE'RE ON A BREEEAAAK!! Og ikke nok med det. Jeg er kald, kynisk og følelsesløs; og har allerede funnet et alternativ. Men likevel... Er det virkelig dette jeg vil? Effektiv, men virker kanskje litt firkantet. Mørk. Dufter nesten like himmelsk, men er likevel ikke helt som min gamle kjærlighet. Får vel ta tiden til hjelp, og se om det går seg til.
Og om alt skulle skjære seg, så vet jeg at det står noen og venter på meg. For alltid treg og unøyaktig, men likevel; vi har for mye historie til å bare kaste på bålet. Og jeg er nok en anelse hektet...
Ønsk meg lykke til da folkens!
Min første kjærlighet! Rund i kantene. Litt lunefull. Enkel og somlete. Men akk så god...
Min andre. Også rund i kantene og god i kantene, fikk meg til å oppdage gledene med en kjapp runde. Aldri noe om og men. En, to, ferdig!
Mitt siste bekjentskap. Fristelsen med noen kjappe runder som trekker. Men jeg er skeptisk. Fryktelig skeptisk. Vi får se hva fremtiden bringer.
Roten til alt vondt. Og til uante gleder.
PS! Oppskriften på verdens beste vafler finner du her. PPS! På samme siden fant jeg bildet av ferdig vaffel, tatt av Mette Møller.
