Snakk sant - Mk II

Har fått beskjed om at noen ventet på oppfølger til Snakk sant...; så da får jeg vel nesten dele vidunderoplevelsen fra selgerbesøket dagen derpå.

Jeg gikk rundt og lurte litt på hva slags hai som skulle slenge inn gjennom døra, med armene fulle av brosjyrer for disse 3-4 merkene han hadde agentur på. Og om han i det hele tatt ville komme... Men joda, inn skred det en mann, målbevisst siktet han inn på meg og sier; -"Hei, jeg skulle snakke med Erlend". -"Erlend"?? "-Ja, jeg snakket med han på telefon i går...". Tjue timer tidligere var altså Atle (sannsynligvis siden jeg presenterte meg da jeg tok telefonen) mannen, og Løkka butikken. Nå husket han altså ikke navnet mitt. Flat ble mannen da jeg kunne forkynne at "jeg heter Atle, og vi snakket sammen på telefon i går". Bedre inntrykk ga han jo selvsagt med oppfølgeren "stemmer det, jeg snakket med så mange butikker i Kristiansand i går...". Var det ikke sånn at Atle var mannen, og Løkka klær butikken da? Jaja, han fant nå riktig butikk i alle fall; og det er jo slett ikke verst...

Besøket ble på flere timer, stadig avbrutt av kunder. Mannen kunne vel tatt ett hint da jeg fikk besøk av et par kompiser og begynte å planlegge helga med dem. Men neida, mannen var akkurat like god til å fange mine meldinger, som jeg er god til å ta hint fra damer... Brosjyrene han skulle slenge innom med kunne jeg ikke se, og jeg har heller aldri sett dem. Men til gjengjeld fikk jeg se 28 ulike modeller av jeans som han dro opp av baggene sine. Før den første kom opp, fikk han klar beskjed om at jeg allerede har kjøpt inn mer jeans enn tidligere sesonger, og at det absolutt IKKE var det jeg trengte (om jeg i det hele tatt skulle ta inn noe nytt). Å, men det var da slett ikke noe problem, for han hadde agentur på 6-7 merker! 6-7?? Når fikk han de tre siste? I løpet av natten? Hva disse merkene var, og hva slags klær, aner jeg ingen verdens ting om i dag. Men jeg fikk se stadig flere varianter av jeans jeg ikke var interessert i.

Videre ble det presisert minst atten ganger (sannsynligvis ganske mange flere, siden det ble sagt såpass ofte at jeg føte jeg måtte telle) at "jeg farer jo ikke med løgn...". Når en mann føler for å presisere 18+ ganger at han er til å stole på; ja da føler jeg for å gjøre ytterligere bakgrunnssjekk av vedkommende.

Husker dere naboen min, Zap, som først var kunder, og så ikke var kunder likevel. Nå var de plutselig kunder igjen, men på ett av de andre merkene (noe som forøvrig ble avkreftet av naboen min senere på dagen). Og Jan hos Cottonfield; ja det var sannelig en mann som hadde snakket varmt om meg. 

Om meg eller Erlend?

KOOOPIIIIIIIIIII!!

Jeg har tenkt tanken noen ganger, og da jeg her om dagen kom over en artikkel om kopibiler fra Kina, fant jeg ut at det er på tide høre om jeg er den eneste som stusser på dette hatet mot kinesere og indere....

Hva er det med bilpressen egentlig? Om en inder eller kineser prøver å lage bil, og den tilfeldigvis ligner på noe som allerede er på markedet; ja så er det helt greit å drite dem ut. Om Ford eller Toyota gjør det samme; ja så blir de genierklært.

Kinabil, Haima Me - kopi av Smart.

Toyota velger å ikke bare kopiere designet, men også navnet bringer tankene inn i samme bane; Smart - IQ?! Men noen kopibeskyldning? HAH! Det er jo Toyota det er snakk om. Ikke en snik av en kineser må du vite.

 

Så har vi jo Nissan, som kom med noe som den gangen var nytt og relativt revolusjonerende. En liten sak, med det lette navnet Qashqai, som så veldig ut som en SUV; men som vel ikke akkurat kan regnes som en SUV?!

Likevel, dette fikk noe heder og ære av bilpressen for nytenkning. Men her hjemme var det vel så som så med mottakelse av fagfolkene.

Men da Ford gaaanske lenge etterpå kom med Kuga, som vel ikke akkurat kan beskyldes for å være en nyoppfinnelse av kruttet, ja da ble det som når Apple stjeler eller kopierer teknologi fra andre og mindre selskaper; fagpressen er fra seg av begeistring. Og er selvsagt HELT enig i pressemeldingen som sa det samme som bildeteksten til Ford her: "skape en dramatisk, ny bil som avviser alt gammelt tankegods om hvordan en SUV skal se ut...". Javel? Jeg leter fortsatt. HVOR er denne dramatiske og innovative linjeføringen? Under bilen? I hanskerommet? Ford, vær så snille og hjelp meg. Jeg leter fortsatt!

Bilder hentet fra vg.no, toyota.no, nissan.no og ford.no

Brent barn lukter ille...

...var en artig omskriving av visdomsordet "Brent barn skyr ilden" da jeg var i tenårene. I dag er det nok ikke så mange barn som skyr ilden, for de får ikke leke med ilden. Eller varme komfyrer. Klatre i trær, snøballkriger, teste rutsjebaner kun iført shorts i solsteken, renne slalom uten hjelm er også blandt aktiviteter som regnes som skadelig for små barn, og de skysses glatt forbi dette. Så hva er det nå som skal herde den oppvoksende slekt?

Det har vært skrevet side opp og side ned om hvilke mirakler som har ført til at vi på min alder, og de som er enda eldre, i det hele tatt har vokst opp. Tenk alle de farene vi har vært utsatt for.

Nå som våren er her, så vokser aktiviteten ved langbordene utenfor Camillo Bastrup proporsjonalt med temperaturen. Og hovedtyngden av de som kjøper sin kaffe (som nok strengt tatt er mer melk, sjokolade, snickers og kanel, enn hva det er kaffe) er damer med barnevogn. Og det gleder mitt hjerte å se at flere av disse tar ansvar for at deres små skal oppleve litt fare i livet. For nå om dagen, i disse opplyste tider, så vet vi jo alle hvor tøff man må være for å røyke. Sjansen for å dø en tidlig død er vesentlig mye høyere om du røyker. Du blir uglesett om du fyrer opp en sigg på et folksomt buss-stopp, i billettkø til fotballkamp, eller på en gate-café. Du må tåle kommentarer om at du f.eks lukter askebeger (noe som sjeldent regnes som positivt). Og enkelte arbeidsgivere velger bort røykere i ansettelsesprosessen.

Velger man en sånn livsstill; ja så er man tøff! Man tør å se døden i hvitøyet. Man bryr seg ikke om hva andre mener. Man møter livets utfordringer med krum nakke.

Og det er her disse ansvarsfulle mødrene stiller opp; de kryper nesten oppi vognen til arvingen sin, med kaffen nærmest rennende ut av ene munnviken, mens sigaretten henger i andre munnviken. Så kan denne lille ligge nede i vognen sin, titte opp og tenke at; "jøss, nå ble det overskyet IGJEN. Også så surt det lukter. Men det er kanskje sånn livet skal være. Litt solskinn og fuglesang, men mye grått og trist...". I tiden før den lille kommer til verden, er det viktig å benytte anledningen til å herde den unge håpefulle; og pøse på med litt fersk røyk, sånn som Melissa Williamson på bildet over her. Bare se opp for boremaskiner i nabolaget. Disse kan visst skade fosteret...

Uansett, dette var lærdom jeg aldri fikk i barndommen. Men jeg fikk ramle ned fra noen ganske høye trær. Og jeg fikk sykle rett i fortauskanten iført fint lite annet enn kortbukser. Begge deler medførte mengder med skrubbsår fra hårfestet til storetå. Jeg tror jeg foretrekker min oppvekst.

Varte jula helt til påske?

Denne dukket nemlig opp i nabolaget like etter påske, da snøen smeltet fort. Så da lurer jeg på, ble hjula borte trettende dag jul,; eller varte de helt til påske?

Snakk sant...

...så slipper du å huske hva du har sagt. Sa mor til meg da jeg var yngre. Og hun hadde et poeng. Et godt ett!

På butikken i dag fikk jeg telefon fra en som ville presentere noen nye merker for meg. Noe jeg egentlig ikke var videre interessert i, men han ga seg ikke med det første. Og dro til med "Jan på Cottonfield sa jeg måtte ta kontakt med deg, for du var mannen, og Løkka klær butikken..."! Jaha? Jan er en god forretningsforbindelse og en venn, så jeg burde vel stole på han? Jeg gjorde, og gjør, det.

Mens selgeren kvernet videre på telefon, bestemte jeg meg for å ringe Jan. Så dro selgeren neste referansen; -"Jeg selger til Image og Zap og"! -"Jaha, men da tror jeg bare du kan droppe meg. Zap og jeg ligger i hver vår ende av et kvartall...", svarte jeg. Men da var plutselig ikke Zap kunde likevel, men de tenkte på å selge varene hans.

Jeg prøvde å finne ut litt mer om dette vidunderfirmaet hans, og de tre-fire merkene han solgte. Tre-fire?! Burde han ikke vite om han har agentur på tre eller fire merker? Men neida, han ville heller komme innom, selv om jeg ikke var videre interessert. For det kan da vel ikke skade å legge fra seg noen brosjyrer? 

Etter at samtalen var over ringte jeg Jan i Cottonfield; -"En som JEG hadde sagt skulle ta kontakt med deg"? To sekunder senere var det avklart; Jan hadde absolutt ikke nevnt meg og Løkka for denne mannen. Og jeg burde heller ikke gjøre business med mannen. Kjekt å vite.

På veien hjem snakket jeg med naboen, han hadde ingen intensjon om å selge varene til denne mannen. Og hadde heller aldri solgt merkene hans.

Nå kjenner jeg at jeg plutselig gleder meg litt til selgeren kommer innom butikken min i morgen...

Har du sett Hege?

Jeg gikk en tur på byen, i alle fall ikke for å søke dens ro. Påskeaften var kvelden hvor angivelig alle skulle ut og vise seg fram, potensielt drikke seg sveiseblinde, og henge med venner.

Av alle plasser på jord, så havnet følget mitt på Kick. Denne institusjonen i Kristiansands uteliv, hvor det var stas å stå i kø for å kunne inn og nyte noe godt å drikke, og snakke med gode venner ute i en solfylt bakgård. I alle fall fra 1985 til tidlig 2000-tall (ikke at jeg var gammel nok til å gå på Kick i 1985, men jeg fikk en facebookinvitasjon fra Kick i dag, som kunne dele denne viten med meg). Nå har bakgården fått tak (uten at det hindrer noen luringer i å fyre opp sigaretten, "for det er jo en bakgård vi er i..."), det serveres stadig kald drikke; men det å henge med/snakke med venner? Vel...

Vi var i første omgang seks stykk som raste inn portrommet, og innen ti  minutter hadde gått var vi spredd for alle vinder. Men det var nå ganske mange kjente ansikter der inne, så noen burde jeg vel klare å henge med? Men neida, ingen har særlig tid, for de fleste har startet noe jeg ikke helt hadde fått med meg. Raskt fikk jeg spørsmålet; -"har du sett Hege"? Men neida, Hege hadde jeg ikke sett, men veldig mange av Heges venner hadde jeg rukket å observere. To minutter senere, ny person, samme spørsmål; "Har du sett Hege"? Og ved et kjapt overblikk, så kunne det se ut som det var dette alle på Kick drev med; lete etter Hege (eller en annen venn de hadde mistet). Ikke at jeg var så mye bedre, for jeg hadde jo mistet mine.

Joda, jeg fikk det snart bekreftet; uteliv på en stor plass som Kick har blitt en live-versjon av brettspillet Den forsvunne diamant. Folk raste rundt fra person til person, inkludert til meg "Har du sett Hege, Johan, Siren, Hege, Kirsti, Hege, Hilde, Trygve, Hege, Hege, Johan, Hege, og ganske sikkert noen flere jeg har glemt navnene på". Etter som tiden gikk fant jeg tilbake til noen av mine, og kunne dermed konsentrere meg om å være informasjonstavle. -"Nei, jeg har ikke sett Hege, men jeg skal fortsatt be henne ringe", -"Jo, Knut og Siri står borte ved døra der. Nei ikke den døra, DEN døra", -"Tina er der borte" osv. Også kom det jo et par av de sedvanlige "kjører du? Kan jeg sitte på hjem"? I alle fall, en jakt på dette ene som ville gi umiddelbar lykke i hverdagen.

Etter et par timer var det tid for å komme seg hjem, jeg hadde atter mistet mine, og kastet inn håndkledet i dette forvokste brettspillet. Men på veien ut fra Kick fikk jeg høre at noen hadde vunnet. Hege var funnet. Dvs, et menneske jeg ikke hadde møtt i løpet av kvelden, hadde truffet Hege og tatt henne med hjem. Litt som i den forsvunne diamant altså. Førstemann hjem med Hege vinner.