Her kommer jeg til å skrive om mer og mindre alvorlige ting som ligger meg på hjertet. Kanskje flertallet blir av de mindre alvorlige, men likevel; ingen skal føle seg trygge!

mandag 5. april 2010

Har du sett Hege?

Jeg gikk en tur på byen, i alle fall ikke for å søke dens ro. Påskeaften var kvelden hvor angivelig alle skulle ut og vise seg fram, potensielt drikke seg sveiseblinde, og henge med venner.

Av alle plasser på jord, så havnet følget mitt på Kick. Denne institusjonen i Kristiansands uteliv, hvor det var stas å stå i kø for å kunne inn og nyte noe godt å drikke, og snakke med gode venner ute i en solfylt bakgård. I alle fall fra 1985 til tidlig 2000-tall (ikke at jeg var gammel nok til å gå på Kick i 1985, men jeg fikk en facebookinvitasjon fra Kick i dag, som kunne dele denne viten med meg). Nå har bakgården fått tak (uten at det hindrer noen luringer i å fyre opp sigaretten, "for det er jo en bakgård vi er i..."), det serveres stadig kald drikke; men det å henge med/snakke med venner? Vel...

Vi var i første omgang seks stykk som raste inn portrommet, og innen ti  minutter hadde gått var vi spredd for alle vinder. Men det var nå ganske mange kjente ansikter der inne, så noen burde jeg vel klare å henge med? Men neida, ingen har særlig tid, for de fleste har startet noe jeg ikke helt hadde fått med meg. Raskt fikk jeg spørsmålet; -"har du sett Hege"? Men neida, Hege hadde jeg ikke sett, men veldig mange av Heges venner hadde jeg rukket å observere. To minutter senere, ny person, samme spørsmål; "Har du sett Hege"? Og ved et kjapt overblikk, så kunne det se ut som det var dette alle på Kick drev med; lete etter Hege (eller en annen venn de hadde mistet). Ikke at jeg var så mye bedre, for jeg hadde jo mistet mine.

Joda, jeg fikk det snart bekreftet; uteliv på en stor plass som Kick har blitt en live-versjon av brettspillet Den forsvunne diamant. Folk raste rundt fra person til person, inkludert til meg "Har du sett Hege, Johan, Siren, Hege, Kirsti, Hege, Hilde, Trygve, Hege, Hege, Johan, Hege, og ganske sikkert noen flere jeg har glemt navnene på". Etter som tiden gikk fant jeg tilbake til noen av mine, og kunne dermed konsentrere meg om å være informasjonstavle. -"Nei, jeg har ikke sett Hege, men jeg skal fortsatt be henne ringe", -"Jo, Knut og Siri står borte ved døra der. Nei ikke den døra, DEN døra", -"Tina er der borte" osv. Også kom det jo et par av de sedvanlige "kjører du? Kan jeg sitte på hjem"? I alle fall, en jakt på dette ene som ville gi umiddelbar lykke i hverdagen.

Etter et par timer var det tid for å komme seg hjem, jeg hadde atter mistet mine, og kastet inn håndkledet i dette forvokste brettspillet. Men på veien ut fra Kick fikk jeg høre at noen hadde vunnet. Hege var funnet. Dvs, et menneske jeg ikke hadde møtt i løpet av kvelden, hadde truffet Hege og tatt henne med hjem. Litt som i den forsvunne diamant altså. Førstemann hjem med Hege vinner.

2 kommentarer:

  1. Godt beskrevet! Akkurat samme inntrykk sitter jeg igjen med når jeg går på Kick. Av den grunn forviller jeg meg sjeldent inn dit.

    SvarSlett
  2. Hehe ja Kick er noe for seg selv...men jeg har aldri sett denne Hege...så kanskje jeg ikke har vunnet da? hehehe

    SvarSlett